Velkommen til mitt lille sted.

Denne bloggen kommer jeg til å bruke, til å fortelle hvordan jeg kom meg gjenom den den værste tiden, rundt voldtekten som barn.

tirsdag 21. september 2010

En ny time hos Psykologen.

Nå sitter jeg er, har snart time hos psykologen igjen.
Kjenner at jeg gruer meg, men like vel så er det noe inni meg som sier at jeg må dit.

Jeg vet at det blir tøft framover, å snakke om alle episodene igjen. Om stedene, om luktene, om hva som skjede og hva jeg gjorde. Snakke om alle tingene som minner meg, mere på hvordan det var å være der.  Et sted jeg ikke ønsket å være. Et sted jeg ønsket meg langt bort fra.

Jeg husker veldig godt den første gangen. Jeg husker at det var sol, helt vinnstille. Når vi satte oss i båten, for å ta en liten tur på fjorden. Jeg husker kjempe godt hvordan vi koste oss, så på øyene, å hvor fint det var denne dagen.

Så fant du ut at vi skulle gå inn på øya, titte litt. Jeg husker hvordan  den øya skilte seg ut, fra de andre øyene. Den var støre og den  hadde en bratt skråning på den ene siden.  Vi kjørte rundt øya,å gikk i land. Dumme meg som ikke skjønte hva som var på vei til å skje nå.

Plutselig la du meg ned i blåbær lyngen, du å begynte å kose og ta på meg. Jeg lå der helt stiv.  Hviste ikke hva jeg skulle gjøre lenger. Skal jeg skrike, slå eller bare ligge der. Prøvde meg på å si nei, men det gikk ikke inn. Du hadde andre planer, å hørte ikke på meg.

Husker at jeg lå der. Husker hvordan lyngen klødde og stakk. Den blå himmelen, som tittet fram over de store furu trærne.

Følte at jeg til slutt gikk ut av kroppen, å fløy over alt sammen. Jeg var ikke jenta som lå der, men bare noen som hang over å så alt sammen.. Et ufrevilig vitne. Men jeg var ikke bare et vitne, jeg var offere. Jeg var med på noe, som en unge ikke skulle vært med på.

 Etter dette husker jeg bare svake bilder. Husker at vi satte oss i båten hjem. Men jeg husker ikke hvordan jeg klede på meg, eller hvordan jeg kom meg ned til båten igjen.

Dette blei starten på noen tøffe år.

Det er nå 16 år siden dette skjede første gangen. Å enda så sitter det hardt i kroppen min.
Tenk at noen skal klare å ødelge så mye for en person.

Jeg håper at Psykologen kan hjelpe meg til å få dette litt mere på avstand nå. At jeg kan leve med det. Ikke føle at det stopper meg så mye i hverdagen lenger.

1 kommentar: