Velkommen til mitt lille sted.

Denne bloggen kommer jeg til å bruke, til å fortelle hvordan jeg kom meg gjenom den den værste tiden, rundt voldtekten som barn.

tirsdag 21. september 2010

En ny time hos Psykologen.

Nå sitter jeg er, har snart time hos psykologen igjen.
Kjenner at jeg gruer meg, men like vel så er det noe inni meg som sier at jeg må dit.

Jeg vet at det blir tøft framover, å snakke om alle episodene igjen. Om stedene, om luktene, om hva som skjede og hva jeg gjorde. Snakke om alle tingene som minner meg, mere på hvordan det var å være der.  Et sted jeg ikke ønsket å være. Et sted jeg ønsket meg langt bort fra.

Jeg husker veldig godt den første gangen. Jeg husker at det var sol, helt vinnstille. Når vi satte oss i båten, for å ta en liten tur på fjorden. Jeg husker kjempe godt hvordan vi koste oss, så på øyene, å hvor fint det var denne dagen.

Så fant du ut at vi skulle gå inn på øya, titte litt. Jeg husker hvordan  den øya skilte seg ut, fra de andre øyene. Den var støre og den  hadde en bratt skråning på den ene siden.  Vi kjørte rundt øya,å gikk i land. Dumme meg som ikke skjønte hva som var på vei til å skje nå.

Plutselig la du meg ned i blåbær lyngen, du å begynte å kose og ta på meg. Jeg lå der helt stiv.  Hviste ikke hva jeg skulle gjøre lenger. Skal jeg skrike, slå eller bare ligge der. Prøvde meg på å si nei, men det gikk ikke inn. Du hadde andre planer, å hørte ikke på meg.

Husker at jeg lå der. Husker hvordan lyngen klødde og stakk. Den blå himmelen, som tittet fram over de store furu trærne.

Følte at jeg til slutt gikk ut av kroppen, å fløy over alt sammen. Jeg var ikke jenta som lå der, men bare noen som hang over å så alt sammen.. Et ufrevilig vitne. Men jeg var ikke bare et vitne, jeg var offere. Jeg var med på noe, som en unge ikke skulle vært med på.

 Etter dette husker jeg bare svake bilder. Husker at vi satte oss i båten hjem. Men jeg husker ikke hvordan jeg klede på meg, eller hvordan jeg kom meg ned til båten igjen.

Dette blei starten på noen tøffe år.

Det er nå 16 år siden dette skjede første gangen. Å enda så sitter det hardt i kroppen min.
Tenk at noen skal klare å ødelge så mye for en person.

Jeg håper at Psykologen kan hjelpe meg til å få dette litt mere på avstand nå. At jeg kan leve med det. Ikke føle at det stopper meg så mye i hverdagen lenger.

tirsdag 7. september 2010

Hvor skal man starte

Kjenner at det er litt vanskelig å vite hvor jeg skal starte rundt dette??

Eller hvordan jeg skal gjøre dette.

Som sagt så blei jeg jo voldtatt som mindre årig, dette på gikk over flere år.
Men det var bare i sommerferie og påske ferier, for det var da kom han på ferie til oss. Han bodde til vanelig, heldig hvis på andre siden av Norge, så det var skjelden jeg så han uten om disse turene han hadde til oss i feriene.

Han var 16år og jeg var 11 år første gangen det skjede. Så i løpe av de 4 årene så viste  han godt hva han gjorde. Jeg var jo mye mindre å turte jo ikke si i mot han, han var jo stor i str og eldre en meg. Å han truet meg med at inge ville tro på meg, For jeg var jo så liten.(noe som de aller fleste sier)
Kjenner nå i voksen alder at det iriterer meg veldig at jeg ikke sa noe første gangen. Men jeg var jo ikke gamle jenta.

Det er mye jeg enda lurer på i voksen alder. Som jeg aldri får svar på.
  • Hvorfor sa jeg ikke noe??
  • Var det min skyld at dette skjede?
  • Hvorfor meg?
  • Hvorfor ropte jeg ikke??
  • Hvorfor slo jeg ikke??
  • Hvor var de voksne?
  • Hva kan få noen til å gjøre sånt?
  • Gjorde han det med flere?
  • Var det ingen som skjønte det?
Dette var det jeg fikk til denne gangen. Er ikke greit å rote i hode sitt ang dette. Men skal bli godt å få det ned.

mandag 16. august 2010

Meg

Velkommen til min blogg.

Litt om meg selv i raske trekk.

Jeg har vel vært utrolig uheldig i livet mitt, hvis man skal se på det negative av alt sammen.
Men jeg bestemte meg ganske tidelig i livet, at det ikke skulle knekke meg. Å at det som skjer skal gjøre meg sterkere, selv om det tar tid.

Som liten blei jeg født inn i et liv med Alkolisert far. Heldig hvis var min mamma så sterk, at hun klarte å gå fra han, og flytte for seg selv. Så fra jeg var ganske liten til jeg var 3år, så var det bare meg og mamma.

Pappa klarte ikke å slutte å drikke, å klarte ikke å følge opp sin del som en far. Så han var ikke en del av livet mitt.

Kommer til å fortelle mere om dette senere i bloggen.

Jeg blei også voldtatt av et familie medlem gjenom flere år. Skal også skrive mye om hvordan dette har påvirket meg, og hvordan dette var for meg. Å hvordan de som har vært rundt meg tokk dette, når det kom fram. Jeg skal også fortelle hvordan helsevesnet hjelp meg, og hvordan den norske lov skuffet meg.

Jeg vil også skreve litt om hvordan det var å være mobbe offer og en taper på skolen med dysleksi.

Kan ikke si at jeg har hatt det lett, men det har ikke knekt meg;)

Detter er litt av det som jeg skal prøve å få ned gjenom høsten/vinteren. 

Jeg håper på tilbake meldinger og er det noe dere lurer på så bare send meg en pm eller epost:)